Kalkyngel

Fra Wikibi
Revisjon per 23. jul. 2012 kl. 13:30 av Eli (diskusjon | bidrag) (Ny side: Ascospaera apis Kalkyngel anses vanligvis ikke som noe stort problem i Norge, men har de senere år forekommet i større omfatning enn tidligere hos noen birøktere. Forøvrig varierer fo...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Ascospaera apis


Kalkyngel anses vanligvis ikke som noe stort problem i Norge, men har de senere år forekommet i større omfatning enn tidligere hos noen birøktere. Forøvrig varierer forekomsten av kalkyngel i noen grad uforklarlig fra år til år og plass til plass.


Årsak

Kalkyngel er en sykdom som angriper honningbienes larver. Den forårsakes av den sporedannende soppen Ascospaera apis. Lite bier og mye yngel er ideelt for utvikling av kalkyngel, og sykdommen er mest forekommende på våren og forsommeren når yngelproduksjonen er stor og bistyrken liten i forhold til yngelmengden. Soppsporene kommer via fôret ned i larvens tarm der de begynner å spire. Sopptrådene trenger ut fra tarmen gjennom tarmveggen og videre ut gjennom larvehuden. Larven blir overvokst av soppen, og den døde larven sveller ut til den fyller mesteparten av cellerommet. Soppens mycel gir larven en hvit og dunaktig overflate, og senere tørker den inn til en hard og kalklignende mumie. I en kalkyngelpuppe kan det være opp til 90 millioner sporer. A. apis er en særkjønnet sopp, hvilket betyr at det finnes to "kjønn" av soppen, som blir kalt – (minus) henholdsvis + (pluss). Sporer fra begge "kjønnene" må være tilstede i samme larve for at fruktlegemer kan dannes. I de hvite mumiene er det bare den ene varianten av soppen, hvilket innebærer at det ikke skjer noen dannelse av fruktlegemer i disse. I de grå/svarte mumiene finnes der fruktlegemer med sporer. Larvene er mest mottagelige for infeksjon når de er tre til fire dager gamle, og spesielt utsatt er yngelen dersom den kjøles ned til ca 30 ºC i noen timer i dagene rundt celleforsegling. Yngelen dør som regel etter at cellen er forseglet og larven har strukket seg. Ettersom soppen gror best ved temperaturer som ligger noen grader under den optimale temperaturen for yngel, så forekommer sykdommen oftest i ytterkanten av yngelklasen. Droneyngel befinner seg ofte i yngeltavlenes ytterkanter, og det er forklaringen på at droneyngel oftere er angrepet enn arbeideryngel.


Sykdomsbilde - Påvisning

Kalkyngel er sjelden dødelig for et bifolk, men den kan svekke bifolket kraftig og dermed lede til lavere honningutbytte og dårlig overvintring. Et svekket bifolk kan være mer mottakelig for kalkyngel, liksom et bifolk som er svekket av kalkyngel lettere kan bli angrepet av andre sykdommer. Kalkyngel er relativt enkelt å skjelne fra andre yngelsykdommer. Cellene med de mumifiserte larvene blir ofte avdekket av de voksne bier, som også lett kan ta dem bort. Yngeltavler med sykdommen har et uregelmessig utseende med mange gjennombitte cellelokk. Syk yngel er først hvit, mykt og muggaktig, og blir etter hvert hardt og kalkaktig. Selve mumiene kan enten være hvite eller grå/svarte. Mumiene kan lett ses i cellene, på bunnbrettet, på flybrettet eller foran kubene. Hvis mumiene tørker inn i de forseglete cellene kan man høre en raslende lyd når man rister på tavlen. Mumiene kan forveksles med steinyngel, men steinyngelmumier er sterkt forankret til cellene og er derfor meget vanskelig å trekke ut av cellen. Kalkyngelmumier er derimot lette å trekke ut. Steinyngelmumier er gul-grønnlige i motsetning til det hvite eller grå-sorte hos kalkyngelmumier.


Bekjempelse

Om det bare handler om noen få celler der en ser symptomene, og hvis disse forsvinner når bifolkene er i god utvikling, trenger en ikke å gjøre noen tiltak, utover vanlig fornuftig stell. Ved alvorligere eller tilbakevendende tilfeller bør man foreta tiltak mot sykdommen. Tavler med mange kalkyngelmumier skal tas bort fra kuben, og best er det å brenne slike tavler for ikke å bringe smitten videre. Undersøkelser har vist at forekomst av kalkyngel er vesentlig lavere i bifolk som hadde blitt etablert på byggevoks eller på utbygde tavler fra skattekassene, sammenliknet med bifolk som hadde blitt etablert på gamle yngeltavler. Tavlene i kuben bør derfor regelmessig byttes ut. Plassen i kuber med bifolk som har kalkyngel skal innskrenkes, slik at biene kan dekke og dermed holde all yngel varm. En kan også forsterke bifolket med bier og yngel fra friske bifolk, og gi ekstra fôr hvis det er nødvendig. Sørg for at det er god ventilasjon i kuben, dvs. unngå at det blir høy luftfuktighet inne i kuben. Utvid ikke plassen i kuben mer enn nødvendig, og sørg for at biene fyller alle tavlene, slik at yngelen holdes varm. Det kan også være aktuelt å skifte bigård eller spavende på bakken foran kuben for å bli kvitt smitte som ligger der. Bytt ut dronningen med en ung dronning etter bifolk som er mindre mottakelige for kalkyngel, dvs. dronning fra bifolk der det ikke finnes kalkyngel. En bør ikke avle dronninger fra bifolk som viser symptomer på sykdommen, og naturligvis heller ikke anvende droner for paring fra slike bifolk. Mange forskjellige midlers effekt mot kalkyngel har blitt undersøkt, så vel kjemiske stoffer som ulike stoffer fra planter (eteriske oljer), men det finnes ingen som har vist seg å være effektiv mot sykdommen. Noen stoffer (f. eks. tymol) kan stimulere biene til å rense ut cellene, men det helbreder ikke sykdommen. Det finnes således for øyeblikket ikke noen stoffer som er virksomme mot kalkyngel. Sykdommen skal altså behandles gjennom forebyggende hygieniske tiltak, stell og bier som er mindre mottakelige for den.


Spredning og forebyggende arbeid

Sporer fra A. apis sies å kunne leve i minst 15 år. I pollen kan sporene overleve et år, og i honning kan de overleve i opp til 2 år. Spredning av de smittsomme sporene kan skje både med biene og med birøkteren. Biene sprer sporene i kuben når de renser ut kalkyngelmumiene og når de kommer i kontakt med mumier som ligger på bunnbrettet og flybrett. Imidlertid vil bifolk med gode utrenskningsegenskaper, spre sporene i mindre grad. Arbeidsbiene kan lukte kalkyngel gjennom forseglede celler. Dersom cellelokket gnages opp og mumiene renses ut før mumiene blir sorte og fylt med soppsporer, vil smittespredningen ikke være så stor. Spredning med biene mellom bifolk skjer gjennom feilflygning. Birøkteren sprer smitten ved å flytte tavler med kalkyngel mellom bifolk, eller ved å bruke redskap og verktøy som inneholder smitte. Sykdommen anses å være stressrelatert, og er vanligere i bifolk som er svekket av andre årsaker, f.eks. andre sykdommer eller feil forhold mellom voksne bier og yngel (for få bier i forhold til yngelmengden). Kalkyngel kan øke kraftig ved dårlige trekkforhold, fuktig vær og høy luftfuktighet i kuben. Bifolk med høy grad av innavl ser ut til å være mer utsatt for sykdommen. Dessuten finnes det genetisk betinget forskjeller i mottakeligheten for sykdommen.


Kalkyngel Ascospaera apis

• Sporedannende sopp som angriper larvene

• Angrepene forverres i bifolk med dårlig kondisjon

• Lave temperaturer gir gode vekstforhold

• Sees som oftest høst og tidlig vår

• Dårlig ventilerte kuber

• Kuber i rask utvikling, der det er mer yngel enn bifolket klarer å holde varmt


Symptomer

• Døde, kalkfargede, svulne larver fyller cellene

• Larvene tørker inn og krymper til harde, hvite, grå eller svarte mumier som biene hiver ut

• Mumier på bunnbrettet og utenfor kuben


Forebygging og bekjempelse

• Bytt dronning

• Skifte av voks

• Sørg for at bifolkene har god styrke

• Innskrenk plassen

• Unngå å ha mange bifolk i samme bigård

• Bytt bigård