Virus

Mange av de skader som opptrer som følge av varroa kan tilskrives virussykdommer. Varroamidden fungerer ofte som vektor for ulike virus. Det vil si at den opptrer som bærer av virus, og overfører denne fra bie til bie. Når en varroamidd suger blod (hemolymfe) fra en virusinfisert bie, får den med seg virus i spyttkjertlene som den så overfører til bier og larver når midden stikker hull for å suge mer blod. Når varroamidden suger hemolymfe fra biene, blir bienes immunforsvar svekket og parasitteringen av varroamidden på biene kan fungere som utløsende faktor for et sykdomsutbrudd der virussmitte allerede er tilstede. Den utløsende faktoren for et sykdomsutbrudd er at varroamidden stikker hull på bien eller yngelen. Også andre sykdommer som Nosema, som forstyrrer proteinbalansen i biene og dermed bienes immunforsvar, gjør dem også mer utsatt for virusinfeksjoner. Østerrikske undersøkelser har vist at det som regel ikke bare er ett virus tilsted hos et bifolk, men mellom to og fire samtidig.

Årsak

Det er påvist ca 20 forskjellige virus hos bier. I Norge ble CWV (Uklar vingevirus) påvist i 1994. Ved en screening i Norge i 2009 hos 19 birøktere ble det etter å ha undersøkt for 6 ulike virus påvist 3. Det ble ikke funnet ABPV (Akutt Biparalyse Virus), SBV (Sekkyngel Virus) eller KBV (Kashmirsk Bi Virus), men påvist BQCV (Sort Dronningcelle Virus), DWV (Deformert Vinge Virus) og CBPV (Kronisk Biparalyse virus). I en dansk undersøkelse som ble gjennomført i 2006 ble alle de 6 virusene påvist. SBV var det mest utbredte mens bare ett tilfelle av KBV ble funnet. I forhold til den danske undersøkelsen har vi en høyere forekomst av BQCV og CBPV.

Sykdomsbilde – Påvisning

Sykdomsbildet hos biene er forskjellig fra virus til virus. Det er vanskelig å påvise virus som følge av kliniske undersøkelser selv om noen virus har karakteristiske kjennetegn. Imidlertid kan disse sykdomstegnene skyldes andre sykdommer. Den sikreste måten å påvise virus på er ved å ekstrahere RNA fra innsendte prøver og lage cDNA og bruke cDNA i forskjellige PCR (Polymerase Chain Reaction). Deretter kjører man dette i en gel som separerer DNA og ut i fra dette finne de ulike virusene.

ABPV eller APV (Akut Biparalyse Virus) ble opprinnelig regnet å være et laboratoriefenomen. ABPV er i seg selv uten symptomer, og er ikke dødelig. Det skal adskillige millioner viruspartikler for å utløse sykdommen dersom larven tar dette inn oralt (gjennom føden) og ellers er uskadd. Det var først når man injiserte viruset i bier og larver at alvorlige skader oppstod. Denne injiseringen som skjer ved å stikke hull på biene eller larven, blir tilsvarende som når varroamidden biter hull for å suge hemolymfe. Når ABPV overføres via varromiddens bitt til bienes hemolymfe skjer det en oppformering av viruset. Viruset transporteres så til biens hjerne, fettlegeme og forsaftkjertler. Via forsaftkjertelene overføres så viruset til larvene, og når en varroamidd biter hull i larven bryter sykdommen ut. ABPV fører til dårlig pleie av yngelen og dårlig utrensning og renhold av cellene med dertil oppblomstring av andre sykdommer som f.eks. kalkyngel. En følge av dette blir et hullet yngelleie der en også kan se død eller slapp yngel. ABPV reduserer tiden som husbier, og biene blir raskere trekkbier. Orienteringssansen svekkes, og feilflyvning skjer hyppigere med dertil påfølgende spredning av viruset. Levealderen til biene reduseres, og med bakgrunn i at fettlegemet påvirkes vil vinteroverlevelsesevnen bli dårligere.

IABPV eller IAPV (Israel Akut Biparalyse Virus) ble først påvist i Israel i 2004. Symptomene hos bier som er syke av IABPV er sitrende vinger, de blir paralyserte og dør utenfor kuben. Det er mistanke om at IABPV kan være en av årsakene til CCD.

SBV (Sekkyngel Virus) er årsaken til sekkyngel. Viruset spres via forsaften til de unge larvene. Det er sjeldent sykdommen forårsaker store skader pga. at den som regel ikke angriper så stor del av yngelen. Sykdommen kan dukke opp og forsvinne igjen i løpet av sesongen, og derfor vil en ofte ikke oppdage sykdommen. Sekkyngel kan imidlertid være en følgesykdom etter varroa, og man kan forvente større problemer dersom ikke denne holdes i sjakk. Det som skjer er at yngelen dør under det første hudskiftet i strekklarvestadiet. Sannsynligvis skader viruset hjernen og nervebaner, slik at larven ikke kan fullføre hudskiftet. Mellom larve- og puppehuden danner det seg bakfra en klar til lett brunlig væske. Larveskinnet løsner fra den underliggende larvehuden. Det er dette som gir puppen det sekkeformete utseendet. Hvis larven holdes i en pinsett henger den som en sekk. Larven farges forfra og bakover mørk. Etter som huden løser seg opp, knekker biens hode framover og gir det klassiske bildet av sekkyngel med pupper som har løftet hodet i cellene. Puppen blir så til en brunlig og sausaktig masse som kan ligne på lukket yngelråte. Til sist tørker dette inn, og legger seg som en skorpe i bunnen av cellen. Voksne bier har ingen synlige tegn på sykdommen, bortsett i fra at de ikke samler pollen og at livslengden blir kortere.

KBV (Kashmir Bi Virus) ble først funnet hos voksne Apis cerana i Kashmir, men senere t hos Apis mellifera i Australia og Tyskland. Undersøkelser har vist at KBV er det mest virulente virus av alle de virus vi kjenner til hos bier. KBV er nært beslektet med ABPV (Akutt Biparalyse Virus). KBV kan finnes hos bier uten å skade disse. Det er først når det er til stede sammen med varroa at sykdommen bryter ut, på grunn av at viruset da blir injisert i blodet når varroa biter hull for å suge hemolymfe. KBV sammen med nosema kan også aktivere oppformering av viruset. Både larver og voksne bier kan angripes av KBV. Det er vanskelig å stille diagnose på sykdommen ut i fra kliniske symptomer pga. at disse ligner mye på andre bisykdommer. Larver som har KBV ser væskeholdige og skinnende ut og kan ligne på sekkyngel, men larvene dør før de blir strekklarver og derfor før cellene blir forseglet. Voksne bier med KBV kravler foran flyhullet og bifolket kan dø relativt raskt.

BQCV (Sort Dronningcelle Virus) opptrer ikke sammen med varroa, men sammen med nosema. Som navnet sier angriper viruset først og fremst dronninglarver.

DWV (Deformert Vinge Virus) er i likhet med ABPV dødelig for bier i kombinasjon med varroa. DWV angriper voksne bier og forseglet yngel og overføres ved middens biting. DWV kan finnes i bifolk uten at det gir sykdom dersom varroamidd ikke er tilstede. Sykdom som følge av DWV forekommer raskere og hyppigere enn f.eks. ABPV. Sykdommen synes ved at biene får uutviklede og deformerte vinger. Man har funnet at 82% av biene fikk deformerte vinger dersom den var parasittert med en varroamidd som tidligere hadde parasittert en bie med deformerte vinger. Det er også en sammenheng mellom antall midd pr celle og antall bier med deformerte vinger. Dersom det er mye midd og DWV i et bifolk, smitter dette fort til hele bigården.

CBPV (Kronisk Biparalyse virus) (Sortfargingssyke) gir bier som er hårløse og derved ser sorte ut. Bakkroppen er oppsvulmet. Sykdommen bryter oftest ut på våren og sommeren. Sykdommen svekker biene og redusere livslengden deres, og kan føre til at bifolket dør hvis det blir for svakt.

CWV (Uklar vinge virus) er forholdsvis alminnelig hos bier, og angriper bare yngelen i forbindelse med varroaangrep. CWV er et luftbårent virus. Det spres derfor fra bie til bie via luften. Dette gjør at viruset særlig gir problemer i veldig sterke bifolk. Infiserte bier vil hurtig dø, noe som fører til at bifolket etter hvert dør ut. Ved kraftig infeksjon kan bienes vinger bli mindre gjennomsiktige, som følge av at viruset danner en krystallinsk masse.

Bekjempelse

Det eksisterer for tiden ingen bekjempelsesmetode eller –midler mot virussykdommer. Den eneste måten er å holde antall midd nede på et så lavt nivå som mulig, og ellers holde bifolkene sunne og friske. Det arbeides imidlertid med å utvikle en vaksine som gis via fôret mot noen av de alvorligste bivirusene. En vaksine mot IABPV er under utprøving i 2009.

Spredning og forebyggende arbeid

For å hindre spredning og for å forebygge utbrudd av virus, gjelder generelle hygieniske tiltak og generelle tiltak for å hindre spredning (se eget kapittel om dette). For mange av virusene vil et lavt varroamiddetrykk forebygge utbrudd av sykdommer.

CCD

De siste årene har det vært stor bidød i verden og det er stor aktivitet for å finne fram til årsaken til denne bidøden. Det store spørsmålet er om det er en epidemi på gang eller om det er dårlig birøkt som er årsaken, eller evt. en kombinasjon av dette. Noe av denne bidøden har fått navnet CCD (Colony Collapse Disorder), mens vanlig vinterdødelighet ikke skal betegnes som CCD.

Et bifolk som har ”kollapset” av CCD har følgende symptomer:

- det er ingen (eller svært få) arbeidsbier til stede

- det er ingen (eller svært få) døde bier i eller like i nærheten av kuben

- det er områder med forseglet yngel til stede

- det er både honning (eller sukker) og pollen i tavlene og dette blir ikke umiddelbart røvet av andre bifolk

Før bifolket ”kollapser” vil følgende symptomer vise seg:

- for få arbeidere til stede for å ta vare på yngelen i bifolket

- de arbeidsbiene som er til stede er unge

- dronninga er til stede

- biene tar ikke fôr

CCD viser seg til alle tider av året. Det er sannsynlig at noe vinterdødelighet også går inn under betegnelsen CCD, men denne form for bidød skjer altså også i sommerhalvåret. Det har vært mange spekulasjoner om hva som forårsaker CCD. Det har vært nevnt mobiltelefonstråling, pesticidbruk i landbruket, dårlig næringsgrunnlag, stress hos biene m.v. CCD kan skyldes noen av disse forholdene, og kanskje en kombinasjon av noen av disse forholdene, men det mest nærliggende er å mistenke at dette har med virus og gjøre i kombinasjon med en eller flere andre sykdommer eller parasitter. I undersøkelser av CCD-bifolk ser en at det er flere virus til stede samtidig. Virus og varroa er en kombinasjon som sannsynligvis kan utløse CCD dersom det er nok midd i et bifolk.